 |
| Image:digitalart/FreeDigitalPhotos.net |
Dette er noe som har ligget lenge i bakhodet mitt og murret. Og nå har jeg kommet over noen bloggposter samt kommentarer på emnet som jeg er rykende uenig i. Jeg tenkte først å skrive en kommentar jeg også, men fant fort ut at jeg hadde altfor mye på hjertet så jeg hadde nok kuppet hele kommentarfeltet og dermed bestemte jeg meg for å skrive om det her på bloggen.
Saken det gjelder er om når man snakker et språk flytende. Noen påstår så greit at man blir flytende i et språk etter å ha bodd noen få måneder i et land hvor de snakker det språket du holder på å lære. Og det er her jeg er totalt uenig. Jeg vil nesten gå så langt som til å påstå at så lenge det ikke er ens morsmål så vil man aldri kunne bli perfekt eller flytende i et annet språk. Noen unntak kan jeg imidlertid gå med på. Hvis du for eksempel er tospråklig som følge av at du har mor eller far fra et annet land så vil jeg nok kategorisere deg som flytende i begge språk. Ellers så starter jo vi nordmenn ganske tidlig med engelskopplæring i skolen og det gjør at man hvis man har øre for fremmedspråk og et ønske om å bli flink i engelsk faktisk har muligheten til å bli så godt som flytende i språket. Jo eldre man er når man begynner å lære seg et språk jo mindre flytende påstår jeg at man blir. Dette fordi det er mange ting som stikker kjepper i hjulene for språkinnlæringen. Blant annet at ditt eget morsmål har fått så godt feste at det hele tiden kommer "i veien" for det nye språket.
At det er vanskelig å bli flytende i et språk kan jeg underskrive på. Jeg var over 40 da jeg begynte å studere italiensk. Før det hadde ikke så mye som et "ciao" kommet over mine lepper. (Vi slenger jo til stadighet rundt oss med ord som "pasta" og "pizza", men jeg regner ikke det som å kunne bidra så veldig mye til at man etter en stund skal kunne snakke perfekt italiensk.)
2 år med italienskstudier i Norge samt 1 års studie i Firenze gav meg en bachelor i italiensk. Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen så flyttet jeg aldri hjem igjen til Norge etter endt studietid og nå er det 2 år siden jeg flyttet fra Toscana til Lazio. Jeg har altså 5 års "fartstid" i italiensk. Gjør det meg til flytende i språket? Til det vil jeg svare et rungende NEI! Jeg slår selvsagt en "ferie-snakker" ned i støvlene (det skulle bare mangle - jeg bor tross alt i landet), men det er fremdeles ganske langt mellom å bestille mat på restaurant og småpludre med kelneren til det å skulle vite å sno seg i enhver situasjon som måtte oppstå - hver eneste dag hele året igjennom.
Alle områder har sin egen terminologi. Vinprodusenten kan snakke deg i senk med ord du ikke har den fjerneste anelse om hva betyr og bankmannen som sitter på andre siden av disken i banken hvor du har gått for å åpne en konto slår om seg med ord og uttrykk som går langt over hodet på deg. Tilogmed bonden som kjører skurtresker ute på åkeren i en bortgjemt landsby kan snakke fletten av deg hvis han vil. Går du inn i en butikk for å handle noe kan du risikere å komme ut igjen med noe helt annet enn det du trodde du ba om å få kjøpe. Og våger du deg til tannlegen kan du være så uheldig å oppleve dette. Må innrømme at jeg lo godt da jeg leste historien og dette er da altså det du i ytterste konsekvens kan oppleve. Jeg har heldigvis sluppet unna slike episoder hittil, men ingen vet hva fremtiden bringer....
Det verste spørsmålet jeg vet om er når nordmenn eller andre spør meg hvor lenge jeg har bodd i Italia. Når jeg svarer 3 år så kan du være bombesikker på at neste spørsmål er dette: Ååååh, men da snakker du vel flytende italiensk, vel? Og når jeg så svarer benektende på dette så står det skrevet i ansiktet på min samtalepartner at jeg med et brak har falt ned fra språkpiedestallen de tidligere hadde plassert meg på og det er helt tydelig at jeg nå har blitt flyttet til båsen for de "særs tungnemme".
Hjemme hos oss så skjer det - om ikke daglig, så ganske ofte - at jeg midt i en setning kan falle helt av lasset fordi det ordet eller den grammatiske vendingen jeg har bruk for ligger aller lengst bakerst og underst og bortgjemt i hjernen og jeg blir stående og gape mens jeg vifter med hendene som om det skulle hjelpe meg å huke tak i det ordet jeg så intenst ønsker å finne blant alt rotet i hjernen min... Dette har dog sine gode sider som for eksempel at det er umulig for meg å krangle med samboeren min for du kan være helt sikker på at i det øyeblikket jeg begynner å gire meg opp og har tenkt å komme med noen saftige gloser så kortslutter hjernen og jeg blir stående som en marionettedukke og vifte med hendene opp i fjeset på italieneren. Dette syns han imidlertid ser så morsomt ut at han bestandig knekker sammen i latter og når han står der og ler seg fillete så er det umulig for meg å være sint. Så at man ikke er flytende i et språk kan faktisk ha sine fordeler det og!
11 kommentarer:
Kjenner meg igjen her, ja.....
Jeg er selv tospråklig, halvt engelske, lært norsk først når jeg var 3 år, men har aldri bodd i England, og merker jeg mangler masse vanskelige ord og utrrykk, grunn: Fordi jeg ikke bruker de i samtale med min mor, vi snakker dagligs og enkel engelsk.
Gudskjelov at jeg fikk det språket "gratis" - for jeg har funnet ut at språkøret har jeg detinitivt ikke - og italiensk er MYE, MYE vanskeligere enn jeg trodd.
Fått noen "nedturer" som gjrø at jeg har gitt opp de siste 2 årene - vi bor dog ikke fast her nede som deg. Men "pendler" mer mellom Norge og Italia - og annen reise (jobb).
Men, jeg opplever akkurat det samme fra andre nordmenn (som ikke kjenner meg godt): Du kan vel snakke italiensk, da !
Ehh.....nei, jeg har store problemer med språket. De ser rart på meg, og tenker, jøss får en dust som ikke har fått det til.
Engang ble jeg så provosert, at jeg måtte bare svare tilbake med å si; Du kan jo prøve det selv, så tror jeg du skjønner hva jeg mener.
Samt tenk alle nordmenn som bor i Spania, og ikke lærer seg ett ord ! (dette paret viste jeg ferierte gjerne i Spania hver vinter...hehe min lille hevn)
Men, jeg kan ikke gi opp, og skal prøve igjen denne høsten med privat lærer her i Bolsena.
Godt å lese innlegget ditt, og jeg er mektig imponert over at du har studert italiensk, og det i voksen alder ! Står respekt av det, du skal være stolt av deg selv, flink er du ;)
Ciao herfra -
jeg kan tre språk. gresk, engelsk, norsk. jeg lærte dem med dette rekkefølge. akkurat nå føler jeg at jeg kan ingen av dem flyttende. ikke en gang gresk som er mitt morsmål! det er ord som man bruker ikke til hverdagslivet. spesielt når den eneste en har å snakke gresk med er to små barn. da er ordbruk ganske enkelt... man blir bare forvirret i hode. jeg ser opp til folk som snakker flere språk "flytende" men jeg tror ikke det er mange av dem ; )
Helen: Bra det er flere som er enig med meg. Av og til er det godt å kunne ta "hevn" over uvitende mennesker som tror alt er så enkelt... ;-) Som du sier: de kan jo prøve det selv... Du må ikke gi opp å prøve og lære deg italiensk. Håper det går bedre denne gangen siden du har privatlærer. Lykke til!
demie: Jeg kan snart ikke snakke norsk heller lengre så jeg skjønner hvordan du har det. Forvirret i hodet... ;-) Når jeg har besøk av min norske familie snakker vi norsk, engelsk og italiensk og noen ganger må jeg oversette og til slutt så blir det fullstendig kaos i hodet! Jeg er enig med deg at det nok ikke er mange som snakker flere språk flytende (og da tenker jeg på at de snakker det så godt som 100 % perfekt)
Det mest frustrerende med å tilegne seg taleførhet på et annet språk, er at læringen skjer trinnvis og ikke i en jevnt stigende og tilfredsstillende linje. Jeg snakker bare norsk språk flytende, men har stor glede av å gjøre meg forstått på en håndfull andre... :o)
Jeg tror at noe av problemet med oss som bor fast i utlandet er at vi legger listen ganske høyt når det gjelder om vi er flytende eller ei. Vi har vårt eget forventningspress hengende over oss fordi vi vil så gjerne kunne gjøre oss forstått i alle situasjoner. Vel, forstått klarer vi alltid å gjøre oss, men vi har ikke lyst å fremstå like "elegant" i språkføringen som en 5-åring.... Men det kommer vel kanskje etterhvert. Det gjelder vel bare å være tålmodig,antar jeg....
Først må jeg bare si at det er så vanskelig å kommentere her hvis man ikke har konto enten her eller der... Huff, men jeg prøver meg likevel. Min samboer som er fra Italia lider under det samme. Han har bodd i Norge i 3 år nå, og får hele tiden høre "hvorfor snakker du ikke flytende norsk enda?" Det er noe jeg tror han aldri vil komme til å gjøre enn så mye han ønsker og prøver...
Folk skjønner ikke hvor mye tid og krefter det tar for å snakke et annet språk helt perfekt. Man må ha prøvd det selv for å forstå. Å være fullstendig prisgitt et annet språk enn morsmålet til enhver tid gjør at man blir litt "handikappet" når det kommer til å kunne få uttrykt nøyaktig det man vil. Og det er slett ikke viljen det kommer an på. Ei heller er man dum. Det er bare det at det er ikke det språket man ble født inn i....
Jeg vil absolutt si at jeg snakker engelsk flytende. Jeg har hatt engelsk på skolen i 13 år (med så mye engelsk valgfag som jeg har hatt mulighet til å velge), jeg har bare lest bøker på engelsk siden jeg var 15-16 (og jeg leser mye), og jeg har nå bodd i USA i 1,5 år.
Jeg vil si at det største tegnet på at jeg snakker flytende er at de fleste amerikanerne jeg snakker med ikke hører at jeg har norsk aksent før jeg selv sier at jeg kommer fra Norge, og jeg får ofte høre at jeg har bedre grammatikk enn hva de fleste amerikanere har. Når jeg ikke lengre har noe jeg vil forbedre med engelsken min, så vil jeg si at jeg snakker flytende:)
Når det gjelder engelsk er jeg enig med deg for det lærer vi nordmenn helt fra barnsben av samt at vi eksponeres for mye engelsk i hverdagen. Har man så muligheten for et opphold i et engelsktalende land så får man finpusset språket. Og jeg mener selv at jeg er ganske flytende i engelsk.
Andre språk derimot er det mye verre med. Og jo eldre man er når man lærer disse jo vanskeligere blir det. I tillegg så er det mange språk som har en god del mer innfløkt grammatikk enn den engelske. Men det kommer jo også an på hvor høyt man legger listen for å kalle seg flytende.
Deilig å høre andre skrive akkurat det jeg tenker selv!
Har selv jobbet min tredje sesong i de italienske alper. Og kjenner igjen frustrasjonen når verbene blir bøyd feil eller synonymkunnskapen stagnerer. Svetten som kommer snikende på postkontoret eller kommunale kontor er velkjent, og forstår mye betre våre imigrant venner i Norge.
Jeg legger mye krefter i å lære språket godt. Og jeg får skryt. Men så er det jo vanskelig å skille ærlig ros fra "medlidenhetsoppmuntring":P Min italienske kjæreste sier jeg må slappe av til tider. Og at jeg er for hard med meg selv. "Et språk tar lang tid å lære, du kan ikke kunne alt fra og med i morgen!" Han sliter jo også med engelsk.
Er enig at engelsk ikke kan sammenliknest med "C-språk" som man lærer etter tenårene. Det skjønner man også når man hører utlendinger snakke norsk. Få som snakker "flytende" uten å ha vært boende SVÆRT SVÆRT lenge. Og spesielt vanskelig er det jo når de "frekke" nordmennene switcher over til engelsk for å "hjelpe".
At du har begynt som 40-åring å lære deg et nytt språk er utrolig inspirerende og tøft gjort av deg! En fantastisk blogg du skriver og jeg kommer garantert til å følge deg mer fremover! :)
Velkommen som følger. Og så er det veldig kjekt å høre at andre kan være like frustrerte som meg ;-)
Hilsen
A Foreigner in Italy
Legg inn en kommentar