Nå har jeg i noen innlegg beklaget meg over hvor forskjellig jeg er fra italienerne (eller hvor forskjellig de er fra meg...), men sannheten er at en del av de italienske vanene sakte, men sikkert kryper innpå meg. Dette er ikke ting som jeg bevisst tilegner meg, men jeg oppdager plutselig ting jeg har begynt med som jeg absolutt ikke gjorde før.
En av disse tingene er kaffe. For en god nordmann er ikke kaffe noe ukjent begrep, men så lenge jeg bodde i Norge drakk jeg ikke kaffe frivillig. Jeg er først og fremst en ihuga te-drikker, noe de som kjenner meg kan bekrefte. Ett år som student i Firenze gjorde at jeg begynte å drikke cappuccino fra kaffemaskiner på universitetet for å holde meg våken under forelesninger. Det utrolige er at kaffe fra en hvilken som helst kaffemaskin i Italia er mange ganger bedre enn det man får hvis man bestiller f.eks en cappuccino på kafé i Norge. Derfor ble det en del cappuccinoer fra disse kaffemaskinene.
Og så ble det selvsagt noen besøk på florentinske kaféer med venner. Så da var jeg hektet på cappuccino. Da jeg etterhvert kom inn i en italiensk familie så ble det servert den obligatoriske espressoen etter lunsj og middag, i tillegg til at enhver italiener tar minst et par pit-stop på en bar hver dag. Og da er det oftest kaffe det går i. Til å begynne kastet jeg i meg denne kaffe-shot'en uten så mye som å smake på den, men en dag oppdaget jeg plutselig at jeg faktisk likte det. Og den dagen jeg kjøpte meg min egen caffettiera for å kunne lage kaffe hjemme innså jeg at det ikke var noen vei tilbake. Jeg var blitt en kaffekjerring! (Når jeg snakker om kaffe så mener jeg selvsagt espresso. Bestiller man en kaffe på en bar i Italia så er det espresso man får. )
Neste punkt på listen har også med kaffe å gjøre. - Jeg beklager meg like mye som italienerne over den dårlige kaffen som serveres i utlandet. (Til opplysning så er det bare italienerne som kan lage god kaffe...) Da vi i fjor var en tur i Frankrike med venner og familie så var alle like jublende glade etter ferien da vi krysset grensen til Italia og man igjen kunne få tak i skikkelig kaffe. Det gikk ikke mange minuttene før vi måtte stoppe på en Autogrill (italienernes bensinstasjoner langs autostradaen) for å få tak i "the real thing". Og det smakte himmelsk!
Jeg har begynt å sette pris på siestaen. Det vil si - om vinteren har jeg ikke noe til overs for denne tradisjonen, men om sommeren når gradestokken gjerne viser over 40 grader hver eneste dag i mange uker (for ikke å si måneder...) så er siesta faktisk en nødvendighet.
Jeg søker til skyggen når jeg er ute om sommeren. Er jeg ute og spiser så gjør jeg ikke lengre som de fleste nordmenn i syden som setter seg midt i solsteiken og spiser lunsj... Jeg foretrekker heller å sitte i skyggen under et tre eller en parasoll.
Jeg spiser pasta bare med gaffel slik italienerne gjør. Grunnen til at italienerne ikke bruker kniv er at pastaen lett skal la seg dele uten bruk av kniv. Og gjør den ikke det så er den egentlig ikke bra nok...
Kjøremønsteret mitt har endret seg. Jeg har blitt en "forsiktig-aggressiv" bilist... Det vil ikke si at jeg kjører som et svin og skjeller ut alle andre bilister rundt meg (slik en god italiener gjør), men jeg kjører nok fortere her enn hjemme i Norge og er mer våken for å smette inn mellom to biler som ligger klistret i hverandre enn det jeg var før. Her er det en dyd av nødvendighet å være "på hugget" når man kjører for ellers så kommer man seg aldri ut av kryss eller lignende. Samtidig er jeg i høyeste grad en forsiktig og årvåken bilist for her nede er det enda viktigere enn hjemme i Norge å passe på å kjøre slik at man ikke blir påkjørt.
Men den tingen som faktisk gjør meg aller aller mest glad for at jeg bor i Italia er at jeg nå helt hemningsløst (!!) kan hengi meg til å fekte med armene når jeg snakker med noen. (Og det helt uten at noen bemerker at jeg er litt i overkant ivrig når jeg snakker... ) Og gjett at det er befriende! Så jeg har kanskje en italiener i meg likevel?!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar