fredag 8. juli 2011

Hvordan jeg havnet i Italia - del 2

Image: Stuart Miles / FreeDigitalPhotos.net


Her kommer fortsettelsen på gårsdagens innlegg om hvordan jeg havnet her i Italia...

Under studietiden i Firenze følte jeg det nesten som om jeg hadde et slags usynlig timeglass foran meg som ubønnhørlig talte ned måneder, dager, minutter og sekunder til jeg var nødt å vende Duomoen ryggen og sette meg på toget til flyplassen for å ta flyet hjem til Norge igjen. 

Men så skulle det altså ikke gå slik.... Da jeg minst ventet det (faktisk midt i eksamenstiden; dårlig planlagt spør du meg....) så dukket det altså opp et par brune øyne tilhørende italieneren jeg idag er samboer med. Og dermed var det gjort...  Innen den forhatte hjemreisedagen var blitt en realitet så var bestemmelsen om at jeg bare skulle hjem til Norge for å selge leiligheten min  tatt....

Som sagt, så gjort - jeg reiste til Norge og begynte umiddelbart oppryddingen i mitt "gamle" liv. Jeg plukket ut noen få ting jeg ville ta med meg til Italia og mitt nye liv, barna (som altså er voksne...) tok det de ville ha og resten av innbo og løsøre ble solgt eller gitt bort. På mindre enn 3 uker skilte jeg meg av med ting og tang jeg hadde brukt ca 25 år på å skaffe meg.... Ytterligere 2 uker senere var leiligheten solgt og jeg satte meg på flyet tilbake til Italia og et liv i en liten by som ligger midt mellom Roma og Napoli. Og snipp snapp snute så var altså mitt gamle liv i Norge "ute".....

Og nå bor jeg altså her og prøver å lære meg å passe inn i det italienske samfunnet. Og tro meg, selv om det bare tar 3 timer med fly mellom Oslo og Roma så står nordmenn og italienere mer enn "3 timer" fra hverandre i temmelig mange ting som berører det daglige liv. Det er bare å lese innleggene mine som blant annet ligger under "kulturforskjeller" så skjønner dere sikkert hva jeg mener... 


Det tar faktisk tid å tilpasse seg en annen kultur. Og jeg våger å påstå at det er forskjell på om man tar sin norske familie med seg og flytter til et annet land eller om man gifter seg inn i en utenlandsk familie. Blir man del av en utenlandsk familie så får man ting rett "i fanget" på en annen måte enn om man kan leve slik man gjorde i Norge, mens man mer eller mindre kan plukke med seg det man ønsker fra den andre kulturen...

Ellers så er vi i en huskjøpsprosess som har vart både "vinter og vår" og de som har kjennskap til landet vet at her er ikke ting gjort i en fei. Alt som kan gå galt går faktisk galt og "ting tar tid". Byråkratiet i dette landet er for en nordmann fullstendig uforståelig, men jeg venner meg vel til det etterhvert. Det kommer kanskje noen innlegg etterhvert om både huskjøp og møte med det italienske byråkratiet, men ikke akkurat i øyeblikket. Det er for ferskt til å le av....
Arbeidssituasjonen her nede er ikke akkurat ideell. Om landet ikke er i samme situasjon som Hellas så er det ikke noen drømmesituasjon det befinner seg i. For øyeblikket har jeg ikke noen jobb, men jeg håper jo at jeg på sikt finner noe å gjøre... (skulle det være noen der ute som leser dette og har behov for en norsk kontakt i Italia så er det bare å gi en lyd.... (Dette var visst en utrolig dårlig tilslørt jobbsøknad....))

Samboeren min driver en pub der jeg har hjulpet til i perioder, men for et halvt år siden skaffet vi oss denne "lille" frøkna her....


og da ble jeg i en overgangsperiode mere bundet og dermed havnet jeg her i bloggverdenen hvor jeg kan få blåst ut min frustrasjon over dette og hint....

Det jeg ellers kan si om det å bo her i landet som innvandrer er at det ikke er vanskelig å venne seg til å gå på restaurant og spise god mat og drikke vin i solnedgangen mens man hører kokken lage mat og synge serenader på kjøkkenet. Men er man fastboende her så er det ikke slik man har det hver eneste dag. Man ligger ikke på badestranden og spiser melon og leser bøker hele tiden. Ei heller sitter man på Spansketrappen i Roma og spiser 



gelato eller seiler rundt på kanalene i Venezia mens gondolføreren synger "o sole mio". Man lever rett og slett et normalt og kjedelig, helt vanlig liv.... dog med en italiensk vri...

Imidlertid må jeg si at jeg har begynt å lære meg noe som jeg antakelig ikke hadde lært hadde jeg blitt boende i Norge. Jeg har lært at det fins mye i verden man ikke kan gjøre noe med; at byråkratiet i dette landet er ubeskrivelig, at mye "går galt", "ingenting" blir gjort i rett tid, ingen er presis til avtaler (og jeg som er nevrotisk presis kjemper med å lære meg å ikke gå "i oppløsning" når ting ikke skjer til avtalt tidspunkt). 

Men, noe som gjør at både italienere og utlendinger blir boende her i dette bakvendtlandet er nok at 

en tallerken med pasta



pluss en flaske god rødvin.....

 er en veldig god trøst når ting går deg i mot!

HURRA FOR ITALIA!!




Del 1 av dette innlegget kan du lese her

12 kommentarer:

demie sa...

klart vi har mye tilfelles vi to...

A Foreigner in Italy sa...

Etter å ha lest bloggen din så er jeg enig i det ja.... ;-)

rett og vrang sa...

Dette var spennende!Hadde nemlig samme drøm en gang,men det var da...Leser gjerne mer om deg,jeg!Synnøvehilsen

A Foreigner in Italy sa...

Du er hjertelig velkommen til å følge med på mine oppturer og nedturer... ;-)

Tovepia sa...

Hei på deg i Italia;) Takk for hyggelig kommentar, så trivelig når nye legger igjen spor;)
Skjønner det er litt av en overgang, og at kulturforskjellene er store. Min datter datet en franskmann en periode, og vi ha vært mange ganger der, så man ser forskjellene når man kommer litt innpå:)
Men regner med du trives og har det bra...og sliter med varmen:O)
Klem fra meg;)

A Foreigner in Italy sa...

Joda, jeg trives, men tror nok at jeg neste år skal legge inn en aldri så liten sommerferie i Norge akkurat på den varmeste tiden her nede. Og da håper jeg på regn ;-)

Helen sa...

Artig å lese del 2 av din historie !
Ganske forskjell fra vår grunn til åbo, delvis i Italia.
Vi ville forlate den norske vinteren, som vi begge var grundig lei, og etter å ha kjøpt ett halvveis ferdig Villa, som vi gjorde ferdig, med italienske håndverkere, sikkert derfor det tok 1 år, fant vi ut at vi måtte bo der nede vinterstid.
Har så langt aldri angret, men er heldig at mannen driver eget firma i Norge, og kan jobbe fra Italia også, ellers hadde det nok ikke gått så bra ..hehe...

Ja, det er DEILIG med sommer hjemme i Norge, regn, sol, overskyet, regn, sol - ja, slik går det om hverandre hver dag, med andre ord: NORSK SOMMER !!

Hold ut i varmen ,ciao fra Tjøme ;))

A Foreigner in Italy sa...

Den italienske vinteren er helt perfekt etter min mening...

Heldig dere som kan bo litt her og litt der. Nyt den norske sommeren! Jeg biter tennene sammen og håper på regn om noen dager...

Elisabeths idyll. sa...

Heisann ;o)
Så spennende blogg du har! Morsomt å lese om hvordan DU ser Italia , har alltid hatt lyst til å reise dit ;o)))
Du er jammen meg tøff som har tatt steget og flyttet fra hus og hjem i Norge og til ett "fremmed" land.... Det gjør nok livet rikere på mange måter... Jeg har selv bodd i utlandet med min familie (mann og barn) og det var helt fantastisk ;o)))

Ha en fin (dog varm) sommer ;o)))

Klem Elisabeth ;)

A Foreigner in Italy sa...

Hei og takk skal du ha! Jeg syns (stort sett..)at det er kjekt å bo her.Det er bare når ting ikke går som de skal at jeg trekker frem hvor fortreffelig Norge er i forhold til Italia ;-) Og sånn ellers så er det å bo i et fremmed land som å bli satt mange år tilbake i tid (nesten som å være et barn igjen) og jeg må til og med "lære meg å lage mat" selvom jeg har 25 års "fartstid" på kjøkkenet...

God sommer til deg òg.

Alexia sa...

Heisan! Av en eller annen grunn så fascinerer det meg å lese om nordmenn som klarer å bryte bånd og følge drømmen og hjertet sitt og bosette seg et eller annet sted der ute i verden. Har vel hatt en liten drøm om det jeg og, men aldri flyttet lengerenn til nabokommunen. Nå er jeg ca på din alder og har 4 unger i alderen 6-20 så akkurat nå er det ikke aktuelt. Men kanskje en gang i framtiden? Artig å lese din blogg hvertfall! Fant deg vel hos Ce la Vie- hun frustrerte i Belgia. Ha en fin dag!

A Foreigner in Italy sa...

Det er ikke noe problem å bryte opp når man er fri og frank og har fått ungene ut av redet, så hvem vet? Du har ennå muligheten... ;-) Men som du ser både hos meg og den frustrerte i Belgia så er det ikke bare enkelt bestandig. Men men, etter en stund så klarer vi alltid å le av det... Kjekt at du likte bloggen min. Håper du titter innom igjen snart! ;-)

Legg inn en kommentar