Historietime

I løpet av 2011 fyller Italia 150 år, hvilket vil si at det er 150 år siden Italia ble samlet til ett rike. I den forbindelse hadde jeg tenkt å skrive om utviklingen fra 1861 og frem til i dag. Jeg skulle egentlig vente til over nyttår, til vi altså var kommet til 2011, men nå har jeg bestemt meg for å tjustarte litt...

Det er ikke så enkelt å presse 150 år inn på noen få linjer så dette vil nok bli et tilbakevendende tema neste år.

17. mars for 150 år siden er den dagen da Kongeriket Italia ble født. Men alt var likevel ikke bare fryd og gammen. Når det gjaldt økonomi var Italia ganske tilbakestående i forhold til andre europeiske nasjoner. Lønnen til en italiener var mindre enn en tredjedel av det en franskmann eller en tysker tjente og bare en fjededel av det en engelskmann fikk i lønningsposen. Og det var ganske store motsetninger mellom regionene og også mellom de forskjellige sosiale klasser. Det var også betydelige forskjeller mellom nord- og sør-Italia, der den sørlige delen var den som gikk tapende ut av "kampen". Her tjente de mindre penger enn sine landsmenn i nord, denne delen av landet var mindre utbygget enn de nordlige delene, f.eks mye dårligere utbygget jernbane og her var det også flest analfabeter.

Den språklige situasjonen var faktisk den som klarest viste at her var det problemer på gang.... Menneskene som bodde i dette nye landet kunne nemlig ikke snakke italiensk. Italiensk var i tidligere tider først og fremst et skriftspråk som ble brukt i litteraturen og ikke noe man brukte når man skulle føre en samtale over middagsbordet hjemme. Størsteparten av italienerne behersket kun den lokale dialekten og hver region (i dag er det 20 regioner i landet) hadde sin egen dialekt som andre regioner hadde større eller mindre problemer med å forstå. De eneste som behersket italiensk var de som tilhørte høyeste sosiale klasse. Men det fantes også her folk som hadde problemer med italiensken og faktisk foretrakk å skrive på fransk i stedet.

Den første folketellingen i Italia ble foretatt i 1861. Denne viste at hele tre fjerdedeler av befolkningen over 5 år hverken kunne lese eller skrive. Av en befolkning på 22 millioner var altså over 14 millioner analfabeter. Til sammenligning var det i Sverige kun 10 % analfabeter på samme tid.

Fra 1859, altså 2 år før samlingen av landet var det obligatorisk med 2 års skolegang, men det ble ikke fulgt opp og i 1870 var det 62 % av befolkningen som unndro seg denne plikten. Og i 1906 gikk fremdeles bare halvparten av befolkningen på skole.

Det var store regionale forskjeller når det gjaldt analfabetismen. I 1881 var antallet analfabetister i de nordlige regionene Liguria, Lombardia og Piemonte nede i 50 %, mens de sørlige regionene Calabria og Basilicata måtte vente ytterligere 50 år før de nådde samme prosenttallet.

I dag faller ca 35 prosent av italienerne inn under kategorien "fungerende analfabeter", hvilket vil si at de har store problemer med å lese avisartikler, annonser, brev, fortellinger etc. Dette er gjerne folk som av ulike grunner har droppet ut av skolen, men man finner faktisk også en del av denne gruppen blant folk med universitetsutdannelse. Det har tatt 150 år å komme dit de er i dag. Man kan dermed regne med at det fremdeles vil ta en del år før man kan si at italienerne kan både snakke og skrive på italiensk.....