Hvordan italienerne lærte å snakke italiensk

Da italienerne for 150 år siden ble et samlet folkeferd så stod det ikke så bra til med italiensken og hvorfor ikke?? Som en slags sammenligning kan man si at det er (nesten) det samme som at man idag skulle samlet europa til et land og at fra nå av skulle språket i dette landet være serbisk (!?). Dette ville selvsagt vært bra for serberne, men hva med resten?? Hvor enkelt ville det være for en nordmann eller en svenske å plutselig skulle forholde seg til serbisk som offisielt språk?? Hva ville for eksempel skje når man ble innkalt til militærtjeneste sammen med grekere, albanere, finner, serbere, ungarere, latviere etc?? Hvordan kunne man kommunisere med hverandre??? (Idag hadde vi nok kommunisert på engelsk, men situasjonen for 150 år siden var nå engang ikke slik at dette var en mulighet...)

Dette var situasjonen for de nye italienerne. Språket som man fra 1861 skulle gjøre seg forstått på var for veldig mange italienere "helt gresk".... De forskjellige italienske "dialektene" var i mange tilfeller like forskjellige som norsk og finsk eller engelsk og ungarsk og da sier det seg selv at det ikke var lett å kommunisere med innbyggere fra andre regioner i det nye Italia; det som inntil 1861 hadde vært forskjellige selvstendige stater skulle plutselig fungere som et samlet rike. En ganske utenkelig situasjon for oss idag. Veien fra 1861 og frem til idag har da også vært ganske lang og kronglete.

Ved oppstarten i 1861 ble fiorentinsk (altså det språket/dialekten de snakket i Firenze) valgt som det språket italienerne heretter skulle kommunisere ved hjelp av. Grunnen til dette er at i tillegg til å være et muntlig språk var fiorentinsk også et skriftlig språk idet det allerede var skrevet bøker på dette språket (blant annet Dantes guddommelige komedie) og det var dette språket (i tillegg til fransk) de intellektuelle brukte for å kommunisere skriftlig. Så istedetfor at man valgte en av de andre dialektene som kun eksisterte i muntlig form hvor man isåfall ville måttet sette seg ned og utforme et helt nytt skriftspråk med alle sine grammatiske regler og finurligheter, så gjorde man det ganske enkelt og brukte det språket man allerede hadde tilgjengelig i skriftlig form.

Så stod man der da, med et språk som skulle "ut til folket". Og hvordan har italienerne klart å lære seg italiensk?? Skolen var jo et naturlig sted å lære språket, imidlertid var det i 1861 kun to års obligatorisk skolegang, som på langt nær er nok for å lære seg et språk. I tillegg så var mange av lærerne på den tiden halvveis analfabeter de også, så da ble det ikke noe særlig sving på sakene.

Hva er det så som har gjort at de har klart å lære seg dette nye, felles språket? Jo, italienerne har faktisk fått "drahjelp" av flere forskjellige hendelser. Etter samlingen av landet utkom de første avisene og journalistspråket hadde som oppgave å effektivt formidle nyheter, hvilket var helt forskjellig fra det intellektuelle språket til forfattere. Dette gjorde språket mere forståelig for den vanlige mannen i gata.

Den store industrielle utviklingen som begynte på 1880-tallet gjorde at folk flyttet fra hele landet til de tre store byene Genova, Torino og Milano for å jobbe. Dermed ble det en tvingende nødvendighet å lære seg det nye språket for å kunne snakke med folk som kom fra andre regioner i landet. I tillegg så hadde de store byene fasiliteter som postkontor, banker og skoler som igjen gjorde det nødvendig med en viss beherskelse av italiensk.

Under første verdenskrig 1915-1918 hvor de italienske soldatene kom fra hele landet ble det uhyre viktig med et felles språk for å kunne kommunisere seg i mellom.

Allerede kort tid etter at første verdenskrig sluttet - i 1922 - tok fascistene makten i Italia og de har på godt og vondt gjort en hel masse for å "italianifisere" landet. Det ble satt i gang forbud og påbud for å sikre at kun det italienske språket ble brukt. "Fiendene"  av fascismen ble avslørt ved at de snakket dialekt eller et fremmedspråk. Fascistene var nemlig redd for at lokale dialekter og sterk tilknytning til hjemstedet sitt kunne frembringe opprør mot fascismen, noe de selvsagt ville unngå. På skolene ble det derfor forbudt å lære eller snakke fremmedspråk; det ble også forbudt å snakke på dialekt. Dialekt skulle heller ikke forekomme i moteverdenen(?!) eller i avisene. Alle utenlandske navn ble erstattet med italienske. Det ble skrevet i en avisartikkel at fascistene ønsket å komme til det punkt at de slapp å skitne til munnen ved å tiltale en italiener med et utenlandsk navn. De ønsket også at folk skulle "slippe å skitne seg til" ved at de brukte skarre-r, så denne r'en skulle så fort som mulig ut av det italienske språk. Skarre-r'en ble brukt av folk som opprinnelig snakket fransk eller tysk og dette var i følge fascistene "en uting".

I Tyrol - et tyskspråklig område som ble tildelt Italia etter første verdenskrig- ble det tvangsinnført italiensk i offentlig administrasjon og i skolene. Tyske stedsnavn ble byttet ut med italienske. Dermed ble navnet Tyrol erstattet med Alto Adige. Det ble totalforbudt å snakke tysk og de som eventuelt forbrøt seg mot dette ble ilagt bøter.... Apotekene fikk blant annet forbud mot å skrive etiketter på tysk, her var det kun italiensk som var godt nok. Og man kan jo tenke seg hvilke følger det i verste fall kunne få for en tysker som ikke klarte å lese medisinetiketten....

Andre ting som har hatt betydning for spredningen av det italienske språket er radio, tv og kino. Disse tre tingene har antakelig vært det mest effektive "hjelpemiddelet" fordi dette er massemedia som henvender seg i muntlig form til folket og dermed ble også analfabetene inkludert.

Under Mussolinis fascistregjering var propaganda en uhyre viktig ting og derfor ble det utplassert en stor mengde radioapparater rundt omkring på offentlige steder, klasserom, kafeer og barer slik at de som ikke hadde slike tilgjengelig selv også kunne få med seg nyheter og den sedvanlige propagandaen for fascistregimet. Prisen på radioapparater ble også satt ned slik at langt flere skulle ha muligheten til å gå til anskaffelse av en radio. Da tv'en kom til landet og de begynte å sende såpeoperaer eller telenovelas fra Amerika (som selvsagt var dubbet) så fikk språkinnlæringen seg en stor oppsving for er det noe italienerne liker så er det såpeoperaer og de som hadde muligheten satt klistret til skjermen....

En lov som var blitt til under fascistene og som hevdet at dialekt kun førte til feil i det italienske tale- eller skriftspråket og derfor ikke måtte forekomme i skolene, ble faktisk ikke fjernet før langt ut på 1960-tallet. Dette førte til at de som snakket dialekt ble sett på som mindre begavet og det var flaut å ikke kunne formulere seg på annet enn dialekt. Og både fra offentlig og privat hold var det ganske stor enighet om at dialektene burde utryddes. Denne trenden holdt seg til rundt tusenårsskiftet. Da så man nemlig at veldig mange dialekter faktisk stod i fare for å bli utryddet og dermed svingte pendelen den andre veien igjen. Det har resultert i at ungdommer som tidligere ikke kunne noe annet enn italiensk nå har begynt å krydre språket med gamle dialektuttrykk, enkelte vokalister lager sanger på dialekt og man har i det hele tatt gått inn for å prøve å beholde de forskjellige dialektene. De som faktisk kjemper hardest for at dialektene ikke skal dø ut er de som behersker italiensk fullt ut. De har nemlig sett at de mister en del ved å ikke beherske den lokale dialekten. En litt rar situasjon egentlig, men nå er det i en del tilfeller de italiensktalende som "står på utsiden og vil inn". Det som faktisk skjer er at man ved å beherske den lokale dialekten viser at man "er med i gjengen" og dette kan gi fordeler f.eks når man er ute og handler. Da får man gjerne en bedre pris hvis selger skjønner at man hører til i området, mens de som gjør seg forstått på italiensk må betale full pris.....

Uansett dialekt eller ei, det som er en kjennsgjerning er at italienerne fremdeles har en lang vei å gå før man kan si at "alle" kan italiensk. Man får bare håpe for landets del at det ikke tar nye 150 år før det skjer.....