Glimt fra Pronto Soccorso (Italiensk legevakt) - back to the future.

Image: digitalart / FreeDigitalPhotos.net

I det man tråkker over dørstokken til en Pronto Soccorso i Italia har man også tatt steget tilbake til 1950 eller deromkring. Selvsagt varierer dette fra sted til sted, men de fleste legevakter befinner seg i bygninger som har stått siden "tidenes morgen". Og vedlikeholdet har det ofte vært så som så med. Pronto Soccorso der jeg bor var sannsynligvis innviet rundt 1935, da byen var helt ny og jeg betviler at man har endret noe siden den tid. Eneste nyanskaffelse er antakelig datamaskiner til legene samt et tv-apparat som står på full guffe på venterommet. Nitriste greier med andre ord... 

Det overfylte venterommet er like travelt som undergrunnen i Roma eller Tokyo der folk iler inn og ut. Her er nemlig venner og slektninger, naboer og kollegaer av den syke som trenger legehjelp og disse løper til og fra med ting som trengs for å gjøre ventetiden kortere. En nabo sendes ut for å kjøpe vannflasker, nevø Alessio returnerer fra bakeriet med ferske cornetti (croissanter) mens zio (onkel) Francesco gjør sitt beste for å underholde barnebarna som har tatt turen innom legevakten for å hilse på nonno (bestefar) som sitter med hånden innpakket i bandasjer fordi han har kuttet seg på motorsagen.

På døren inn til det "aller helligste" hvor legene befinner seg henger det en lapp hvor det står skrevet "Adgang kun for ansatte", men den ignoreres glatt av både bestemødre, onkler, fedre og andre bekymrete slektninger som benytter sjansen til å snike seg inn hver gang noen ferdigbehandlete pasienter kommer ut. Bak den døren befinner de seg nemlig de som har vært så heldig å få en seng mens de venter og rundt sengene sitter, står og sirkler slektninger av den som ligger i sengen, mens mobiltelefonene ringer uavbrutt fordi alle dem som ikke har mulighet til å følge den syke til legevakten forventer å få en oppdatert sykebulletin minst en gang i timen. Hvordan går det, har legen vært der, har de tatt blodprøver?

I tillegg til de sengeliggende kan man ta seg videre innover i korridorene og der finner man leger og sykepleiere som hele tiden blir avbrutt i arbeidet sitt fordi de må svare på spørsmål om hvordan det står til med zia (tante) Anna eller lille Lorenzo. Har svaret på blodprøvene kommet? Er det snart en lege som kan se på den syke? Hvor er sykepleieren som lovte å komme snart tilbake med medisinene? Hva skjer og HVEM ER ANSVARLIG FOR AT VI MÅ VENTE SÅ LENGE??!!!??? Litt skriking og fekting med armer og bein hjelper godt for en italiener som har behov for å slippe ut litt damp...

På venterommet snegler timene seg avgårde. Det har kommet inn en ambulanse og dermed blir alt medisinsk personell satt på saken og de som sitter på venterommet kommer i annen rekke. De som venter på å få ta røntgen må belage seg på en time eller to ekstra ventetid for radiologen er opptatt på operasjonssalen. Det er nemlig ikke flusst med personell på disse legevaktene må vite... Stemningen på venterommet er laber, de syke føler seg ofte for dårlige til å protestere og da er det greit å ha med slektninger som kan ta seg av saken. Dermed fortsetter det å strømme folk inn bak døren med "Adgang forbudt". Så også min egen svigermor som - til min fortvilelse - gikk i rute mellom venterom og legekontor for å få fortgang i sakene.

Jeg var innom legevakten for å ta røntgen og en del andre prøver og man kan trygt si at det ble noen lange timer på en ukomfortabel grønn plaststol som antakelig var en god del eldre enn meg. Timene på en norsk legevakt kan mange ganger være lange, men jeg tror faktisk at de italienske klokkene går mye saktere enn de norske... Venterommet er strippet for alle fasiliteter. Som norsk er jeg vant til at man i det minste kan kjøpe drikke fra en automat og kanskje også noe å spise. Her fins ingen av disse tingene og da er det faktisk greit å ha med seg et familiemedlem eller andre kjente som kan være til hjelp. Etter lange timer på venterommet måtte jeg på toalettet og min svigermor spurte om jeg hadde papirlommetørkle eller noe annet å hjelpe meg med for toalettpapir kunne jeg bare glemme å se etter der inne. Det får man nemlig ikke tilgang på; man må ta det med selv...(!?) Og akkkurat da var jeg ekstra glad for å ha en italiensk svigermor for hun hadde selvsagt for hånden alt det en uvitende nordmann ikke bringer med seg til en Pronto Soccorso....

Minuttene snegler seg avgårde og de som har tilbragt 5 timer sammen på venterommet begynner å bli godt kjent så snart virker det ikke lengre som at man er på venterommet til en legevakt, men heller i et familieselskap. Folk ler og støyer, barn løper sikksakk mellom de syke og de som har overskudd på innkjøpte godsaker begynner å dele med naboen. En mann sitter med whiplash-krage og venter på å komme til kontroll etter en bilulykke. Han hadde vært på en annen legevakt først, men der kom det inn et tilfellle med tuberkolose og dermed takket han for seg; han ville ikke risikere å ende opp med tuberkolose i tillegg til whiplash så etter å ha ventet i 4 timer på èn legevakt tok han turen til neste. En kvinne begynner å fortelle om da hun var utsatt for en bilulykke og alle de problemene hun hadde for å komme seg til en lege som tok henne på alvor. Hele venteværelset blir involvert i samtalen og støynivået begynner nå å nærme seg nivået for når en Boeing tar av... Det begynner faktisk nesten å bli kjekt å sitte her! Og så plutselig går døren opp og en sykepleier kommer til syne i åpningen og roper opp et navn. Mannen med kragen reiser seg og det går liksom et lettelsens sukk gjennom forsamlingen fordi han endelig skal få hjelp. Et øyeblikk venter jeg faktisk at folk skal begynne å klappe og rope hurra for nå har optimismen kommet tilbake på venterommet. For når de har begynt å rope opp pasienter igjen betyr det at det kanskje er deres tur snart??

Og endelig blir det min tur. Sykepleieren viser seg i døren og speider rundt i rommet til hun får øye på meg og da hun har fått øyekontakt vinker hun meg inn. Hun tør nemlig ikke prøve seg på å rope mitt norske navn fordi det er en vanskelig tungegymnastikk-øvelse for italienere....

Jeg reiser meg og går til døren og det samme gjør svigermor.... Nei, de må vente utenfor, frue, sier sykepleieren til svigermor. Jammen, vi er sammen her, sier svigermor. Det spiller ingen rolle, sier den strenge sykepleieren. Signoraen - hun sikter til meg - er ganske voksen. Hun er vaksinert og klarer seg nok selv. Og med den salven forlater vi en slukøret svigermor på venterommet.

Røntgen blir tatt, alle andre nødvendige prøver tas også og jeg kan ikke unngå å legge merke til at apparatene de bruker er hauggamle. Jeg har tatt samme typer prøver i Norge og "vet hvordan apparatene skal se ut", og det jeg registrerer er at disse nok hadde sine glansdager den gang min bestemor var ung... Men prøver blir tatt, det tar (dessverre??!) kort tid og så er det tilbake til venterommet igjen hvor den tidligere euforiske stemningen har gått over i resignasjon. Folk begynner å bli trøtt etter lange timer på de grønne stolene. Når jeg ser meg rundt så ser jeg nesten bare kjente fjes for det er de samme personene som har satt sammen med meg i over 8 timer.

Så kommer det to nye ansikter inn fra regnet; to litt eldre damer som bærer en stor bag mellom seg. De ber sykepleieren i mottaket om å åpne døren inn til det aller helligste for de har med seg middag til en av dem som ligger i sengen innenfor. Døren åpnes og damene forsvinner inn og bare duften av lammesteik henger igjen på venterommet - og får samtlige som sitter der til å ønske at noen kunne komme med middag til dem...

Og sånn går timene. Det nærmer seg midnatt og vi er bare 3 stykker igjen, en dame som venter på en pasient som blir operert, en ung mann - og meg. Rett før klokken blir tolv viser sykepleieren seg i døren igjen og vinker på meg. Jeg får noen papirer med alle prøvesvarene i hånden og dermed er jeg fri til å gå. Hurra!!! Og som alle andre som har forlatt Pronto Soccorso etter altfor mange timer på venterommet svever jeg nesten ut døren. I det den lukker seg bak meg får jeg øye på de misunnelige ansiktene til de to som sitter igjen. Lurer på hvor mange flere timer de må tilbringe på de grønne stolene...??