søndag 12. februar 2012

Dagbok fra en innesnødd familie....

Det ligger fremdeles mye snø her i Italia og denne helgen er vi så "heldig" at det har kommet ennå 2 omganger med snø. Mange har vært innesnødd i flere dager og i en avisartikkel den 08.02 får vi gjengitt forrige helgs dagboksnotater til en italiensk familiefar. 

*




Det var flaks at herr Ippoliti hadde slaktet grisen for en måned siden. Kjøtt og pølser er det eneste vi fremdeles har mye av sier han spøkefullt. Men resten er til å grine av. I dag, 8 februar, begynner han, konen Gina og deres tre små barn, Rita, Luca og Marco på den sjette dagen i "husarrest" på grunn av snøstormen.

 *

Jeg heter Valerio Ippolito og jeg er 35 år. Jeg jobber på et sykehus i Abruzzo og bor i et av fire hus som ligger på et avsides sted. Utenfor huset ser vi ulvespor og min kone og mine tre barn har stengt seg inne i huset. Prøvelsene våre begynte forrige torsdag....

Torsdag 2. februar. Det begynner å snø, men jeg bekymrer meg ikke siden jeg har en Nissan Jeep med kjettinger. Jeg står opp kl. 6, spiser frokost og går på jobb som vanlig. Men da jeg kommer hjem igjen om ettermiddagen har det allerede falt mye snø og sønnen min Luca på to og ett halvt år har fått 40 i feber.

Fredag 3. februar. Kl. 5 om morgenen ankommer en traktor huset. Den er sendt av ordføreren og sjefen for det lokale politiet, to fantastiske personer som jeg ba om hjelp pr. telefon i går kveld. Mannen på traktoren kommer for å levere kortison og paracetamol til sønnen min fordi været har blitt dårligere; Jeepen er begravet under snøen og ingenting fungerer. Vi har ikke hverken lys, telefon eller varme. Det er vår første dag i  "fengsel"

Lørdag 4. februar. Jeg våkner kl. 6, men jeg kan ikke gå på jobb fordi jeg kommer meg ikke frem. Jeg går for å se hvordan det står til med hestene i stallen. Vann har vi ikke, rørene har frosset, utenfor er det en og en halv meter snø, på baksiden av huset er det faktisk to meter.... Vinduene er "igjenmurt". Heldigvis har Brigalena, Paco og Sally det bra. Jeg spar meg en liten sti bort til låven for å hente høy til dem. De spiser en og en halv høyball hver dag. I sommer var jeg heldigvis forutseende nok til å få tak i 100 høyballer, så jeg behøver sannsynligvis ikke bekymre meg for at fôret deres skal ta slutt. Jeg går inn igjen i huset, barna har våknet og Luca er heldigvis bedre. Men tv'en fungerer ikke så de kan ikke engang se tegnefilmer. Hunden vår Sally sover ved siden av peisen. Vi har heldigvis nok ved så det bør heller ikke by på problemer. Jeg smelter snø i peisen sånn at dyrene kan få noe å drikke. Når det blir kveld tenner vi stearinlys i hele huset, 15-20 stykker. Det er en rar opplevelse, dette her. Klokken ni er vi alle i seng; det er bedre å prøve å sove litt. Men det er kaldt siden vi ikke har oppvarming. Om natten er det minus 10 grader her.

Søndag 5. februar. Det er tomt for melk og kjeks (min anmerkn. dette er vanlig frokost for veldig mange italienere....) så til frokost får barna juice og et kakestykke. Vi har heller ikke brød så min kone Gina må ta saken i egne hender og lage brød i den vedfyrte steinovnen. Strømmen kommer og går i   "rykk og napp ", men vi får iallefall litt varme i huset samt varmt vann. Så vi har det litt bedre. Gjennom vinduet kan jeg se at redningsmannskapene kommer. Dvs. de prøver å komme. For på grunn av snøen ser ingen hvor veien går og på begge sider av denne er det dype grøfter så hvis de bommer så vil også redningsmannskapene få store problemer. Så det ender med at ingen kommer.

Mandag 6. februar. I dag står vi opp en time senere enn vanlig, kl. halv åtte, fordi med all denne snøen er det likevel ingenting vi kan gjøre. Vi har god tid... Telefonen fungerer imidlertid igjen og både min bror, min mor og mine svigerforeldre ringer. Det er kjekt å høre fra dem. Det trøster oss litt.


Tirsdag 7 februar. Det er igjen slutt på maten, det er tomt for melk og vi har ikke bleier. Så kl. 8 om morgenen sier jeg til meg selv at om fjellet ikke kommer til Mohammed så må Mohammed gå til fjellet. Så jeg tar på meg egnet fottøy (truger) og legger i vei. Jeg er heldigvis godt trent, jeg står alpint og jeg går i fjellet så snøstormen skremmer meg ikke og jeg ankommer tilslutt landsbyen hvor det er et apotek åpent, men de er tom for bleier. Jeg fortsetter handlerunden min og kjøper melk, pasta, kjeks og alt annet nødvendig. Jeg går de ti kilometrene tilbake til huset hvor jeg ankommer i firetiden om ettermiddagen. Jeg har også kjøpt en liten ting til min kone for i morgen er det fødselsdagen hennes. Den største gaven vil imidlertid være en annen;  vi har blitt fortalt at de kommer for å befri oss. Og vi her i huset klarer nesten ikke vente.

*

Og jeg kan bare legge til at jeg er glad det sjelden snør her i Italia....


Illustrasjonsfoto er lånt her

Artikkelen er oversatt fra Corriere della Sera 8. februar 2012 

8 kommentarer:

Lise B sa...

Jeg så at de i alle fall har skikkelige brøytebiler på motorveien. Men vi har nok litt bedre infrastruktur her for å ta oss av snøen. Det laver her også. Jeg husker en gang jeg var barn. Det lavet ned med våt snø. Så frøs det på, og hele strømnettet brøt sammen. Strømledningene brakk av tyngden, rett og slett. den var visst borte et par uker. Jeg tenker italienske barn får minner for livet også!

A Foreigner in Italy sa...

Barn som er født etter 1985 i midt- eller sør-Italia har stort sett ikke sett snø i det hele tatt. Så dette har nok vært en minneverdig vinter ja. Spesielt gøy har det nok vært at skolene har holdt stengt. Og nå får de ikke komme tilbake før skolebyggene har blitt undersøkt for sprekker og andre skader pga snøen. Det er liksom ingenting her som er laget for å tåle snø....

Helen sa...

Artig å lese hvordan været kan påvirke hverdagen for mange !

Syns synd på italiener'ne, de fleste steder, med unntak av de italienske alpene, er jo ikke forbredt på slikt vær!!

Fått stadig rapporter fra Bolsena, hvor vi holder til, da vi for tiden er i Norge, og med tilhørende bilder som rett og slett ser ut som de kunne vært tatt på fjellet her !!

Men, idag, mandag skulle det snu? Håper det ;)
Vi kommer tilbake torsdag, så jeg må vel si jeg håper alle veiene er snøfri, bil parkert på flyplassen .... men, regner med det ordner seg.

Fyr på peisen og vent på bedre vær -
ciao cara ;)

marits provence sa...

Det er utrolig å lese historien du forteller, om hvordan snøen kan ramme så hardt. Du skriver så levende og godt! Håper alt er bra hos dere alle nå og at den varme og gode sola har smeltet bort det meste av snøen.
God helg!

A Foreigner in Italy sa...

Akkurat her jeg bor er snøen borte, men det ligger fremdeles myyyye snø andre steder i landet. Håper den forsvinner snart for hele samfunnet stopper jo opp slik det er nå...

God helg herfra.

Tove Cecilie Fasting sa...

Artig lesing! Minner meg om et år vi hadde riktig mye snø og vannet frøs. Jeg hadde armen i gips (etter å ha sklidd på IS og brukket den tidligere på vinteren), men fylte bøtter med snø med den ene brukelige arma og smeltet på peisen. Omtrent som å være på htyttetur. Som jeg hater!!!

A Foreigner in Italy sa...

Haha! Jeg hater også å være på hyttetur! Ser liksom ikke sjarmen med å måtte smelte snø på peisen. Kjedelig når man ikke har noe annet valg. Er glad det ikke var meg som var innesnødd eller hadde frosne vannrør... ;-)

Anonym sa...

Stakkars folk!

Legg inn en kommentar